Kjære alle bloggere og andre lesere!
I dag bestemte jeg meg for å lage en blogg om vår vei til å bli fosterforeldre, om våre tanker rundt det, om prosessen vår og kanskje vi tilslutt kan avslutte med en "happy ending"...
Før prosessen:
Jeg kan vel si mest om meg selv, men helt fra jeg var liten av har jeg drømt om å kunne hjelpe de som trenger det litt ekstra. Jeg begynte som 10åring å passe andres barn, og har hele veien visst at det er dette jeg vil gjøre.
Jeg bodde alene med pappa fra jeg var 13 år, og hele tiden maste og maste jeg om vi kunne få ett fosterbarn i familien. Når jeg tenker tilbake nå synes jeg kanskje det er like greit vi ikke fikk det, for som fosterForeldre må man ha interessen, og den lå vell mer hos meg enn hos min far. Og.. Vi hadde det fint bare jeg og han...
Men så ble jeg eldre, og jeg begynte å jobbe med de som trenger det litt ekstra. I denne omgangen med barn med funksjonshemninger, da man må være 23 for å jobbe innenfor barnevernet o.l.
Men drømmen om å en gang bli fostermor ble aldri glemt....
Vi begynte også å være besøkshjem og avlastere, og 3 helger i mnd hadde vi barn hjemme hos oss fast. Dette var for meg og samboeren en veldig lærerik og koselig ting! Vi lærte å håndtere barn i forskjellige situasjoner, med forskjellige funksjonshemninger og ikke minst hvordan det var å ha barn når alle andre på vår alder var ute å festet ol. For oss gjorde det ikke noe å være hjemme fredag og lørdags kveld, vi hadde jo hverandre, en koselig film, god mat og i ny og ne noen venner innom!
Gang på gang dukket tankene opp, men jeg fikk høre hele tiden at jeg var for ung..
Helt til en venninne av meg ringte meg, å fortalte hun hadde fått beskjed om at det var ikke alderen det kom ann på, men situasjonen man var i, og om man var klare for å ta vare på ett barn.. Dette var første gangen jeg hørte, selvom jeg for min egen del hadde trodd det var sånn det fungerte, men hadde tatt mange telefonsamtaler- og fått til svar at den nederste aldersgrensen var 25 år.
Det var da jeg sendte mail til fosterhjemstjenesten i nærområdet, og fikk faktisk til svar at "Jo, vi kunne bli godtatt selvom vi var under 25!"
JIPPI!
Prosessen begynte:
Det var vell da hele prosessen begynte på ordentlig, selvom den i mitt hode startet for mange mange år siden...
Vi fikk hjemmebesøk av fosterhjemskonsulent og student i desember 2008.
Dette var ett veldig positivt besøk, med nyttig informasjon, vi fikk stilt spørsmål og ble frontet med forskjellige situasjoner vi kunne komme opp i som UNGE fosterforeldre...
Hjemmebesøket varte i over 2 timer, og avslutningsvis fikk vi vite at vi var godkjente som ett av unntakene, altså at alderen vår ikke ville komme imot oss når vi nå skulle gå veien vidre!
Vi fikk ett søknadsskjema på Pridekurs som vi sendte inn, og kort tid etter fikk vi telefon fra konsulenten som skulle ha kurset. Vi reiste på et informasjonsmøte i midten av januar. Det var ett veldig bra informasjonsmøte, men siden vi hadde pratet om dette i lengre tid, var det lite der vi ikke visste fra før av. Vi har gjort leksen vår! :)
Så var det tid for hjemmebesøk nr. 2.
De som skulle holde PRIDE kurset ville selv bli litt kjent med oss, og kom innom for ett hjemmebesøk i slutten av Januar 2009. Disse var litt mer skeptiske, men virket veldig positive da de dro herfra. Kanskje vi nå kunne få plass på PRIDE-kurs i Mars 2009! :-D
Tanker:
Vi har hele veien hatt masse tanker rundt det hele. Rundt alderen vår, om vi er klare for å ta vare på ett barn, hva slags aldersgruppe vi ønsker oss, om vi vil ha vårt eget biologiske barn først, eller om vi vil vente med det og heller ha ett fosterbarn først.
Jeg tror vi har funnet svar på en del av disse spørsmålene, men samtidig har vi bestemt oss for å la tankene drive litt frem til vi skal på PRIDE kurs. Vi skal jo dit for å lære mer om dette, for å snakke, vurdere og revurdere våre valg. Vi vet begge to at vi ØNSKER å bli fosterforeldre, og foreløpig tenker vi oss at dette kan skje umiddelbart etter vi er ferdig på PRIDE kurs, men vi er veldig åpne for at ting kan dukke opp underveis i kurset, og at muligheten for å trekke seg alltid vil være tilstede.
Jeg har tenkt masse på dette siden prosessen startet.
Hvordan vil det være å få ett barn som ikke er mitt eget inn hos oss?
Hvordan vil barnet føle det?
Hvordan vil biologiske foreldre føle det, spesielt siden vi er så unge?
Hvem er det vi kan hjelpe?
Vi har satt alderen 0-6 år på søknaden, foreløpig. Dette er fordi vi selv ser for oss at dette kan være en fin aldersgruppe siden det da KUNNE vært mulig at vi var foreldre i aldersforskjell.
Dette endret seg litt på forrige hjemmebesøk, da de også sa de fint kunne se for seg oss med en ungdom opp til 14år. Jeg må ærlig innrømme at dette skremte meg litt, men etter noen dagers gjennomtenking, så synes jeg ikke tanken er så skremmende lengre.
Det som fikk beroliget meg litt er tankene om turen vår til Asia i sommeren 2008.
Jeg møtte verdens herligste 12åring, og mye av morsinnstinktet mitt våknet i meg da jeg ble kjent med denne gutten, som hverken hadde det bra hjemme, hadde kun ett skur å bo i, lite mat, aldri kjørt bil før, men fortsatt var så tapper og flink, og ikke minst skoleflink!
Jeg og han fikk ett veldig nært bånd den tiden jeg var det, og jeg kunne fint se for meg at han kunne bodd hos oss.
Så hvorfor skal ikke det samme skje om vi møter en norsk ungdom som virkelig trenger oss?
For oss så er ikke alderen, kjønn eller hudfarge så viktig. Det viktigste for oss er at vi kan hjelpe ett barn eller en ungdom som ikke har det så bra som de burde hatt det. At vi kan gi dem noe de vil sette pris på, ett hjem de vil trives i og føle seg elsket og sett i!
Det er ikke vi som trenger ett barn... Det er barnet som trenger ett hjem!
(Jeg vil følge opp denne bloggen etterhvert, men jeg vil ikke gi ut noen personlige opplysninger om oss, fosterhjemstjenesten, andre PRIDE-deltakere eller eventuelle fosterbarn. Dette er kun en blogg om oss og våre tanker om veien til å bli fosterforeldre. )
Bildet er hentet fra www.abcnyheter.no
